En selvstendig forsvarspolitikk

Gjennom den kalde krigen var Norges forsvar i all hovedsak defensivt innretta. I tilfelle et angrep mot Norge, kunne så mange som 400 000 mennesker bli mobilisert i totalforsvaret. På det meste hadde vi en stående hær på 160 000 mann.

Slik er det ikke lenger. De siste 20 årene har vi sett en gradvis omlegging av Forsvaret til et såkalt «innsatsforsvar». Her vektlegges strategiske kapasiteter som er velegnet til å brukes i krigføring i andre land, og materiell og mannskap prioriteres ut fra NATO/USAs strategi. Dette inkluderer F-35 kampflyene, rekognoseringsflyene P8-Poseidon som del av det nordlige såkalte «rakettskjoldet», spesialstyrker til utenlandsoppdrag, og fregatter.

Samtidig prioriteres kapasiteter vi trenger for et defensivt invasjonsforsvar vekk. Dette inkluderer et større stående landvern, inkludert heimevern, med tilhørende stridsvogn og helikopter-oppsettinger, samt mobilt rakettforsvar både for hær og marine.

Dette bryter også ned grunnleggende trekk for et invasjonsforsvar, forbindelsen mellom forsvarsmakten og befolkningen.

Denne utviklinga har sammenheng med internasjonal politikk. Da Sovjetunionen brøt sammen, forsvant plutselig Norges eneste troverdige trussel. Samtidig så vi at USA i større og større grad har markert seg i en offensiv retning, med flere angrepskriger i andre land i verden, deriblant krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Norge har som lydig NATO-land fulgt opp disse krigene, og har følgelig innrettet Forsvaret etter dette.

Diskusjonsspørsmål:

• Bør Rødt fortsatt være for et sterkt nasjonalt og uavhengig forsvar?
• Bør vi som fredsparti være for allmenn verneplikt?

Videre lesning:

• Bjørnar Moxnes: Nei til utenlandske militærbaser i Norge

Forrige side: Syriakrigen – Hva holder vi på med?

Neste side: Trusselen om atomkrig – våre svar